Hustadvika, 1758: Atten år gamle Flora måtte flykte fra Skottland til Norge som barn. Det eneste hun husker, er at moren ble tatt til fange. Men hva skjedde med henne? Og hvorfor vil ikke faren snakke om fortiden? Når familien igjen rammes av en tragedie, forandrer alt seg. – Kjæreste Flora. Nå må du bli med far på en reise. Flora var ikke sikker på hva moren mente, men grep hånden hennes og nikket. – Hvor skal du, mor? – Til et bedre sted. Stemmen brast. – Men når solen går ned for siste gang, treffes vi igjen. Glem aldri hvem du er, og følg alltid hjertet ditt. Er du i tvil, så er det en grunn til det.

Flora rammes nok en gang av sorg, og denne gangen har hun ikke bare seg selv å tenke på. Dessuten er det straffbart å føde et barn utenfor ekteskap, så hvordan skal det gå med henne og barnet hun bærer under hjertet? _– Jenta mi, hvisket faren inn i håret hennes. – Ewan er ikke død, gjentok hun mens en ubeskrivelig smerte jog gjennom henne. – Han er ikke død. – Dette kommer du deg igjennom, jenta mi. – Han lovte meg. Han lovte å komme tilbake, hulket hun. Når skylaget av sorg og fortvilelse har lagt seg, kommer små solstråler av håp og livsvilje frem._

Flora er tappet for krefter etter en hard fødsel, men doktoren sier at det vil gå bra med henne og sønnen. Likevel får hun en fornemmelse av at noe er galt. Hva er det faren og Petrine ikke vil fortelle henne? _Faren og Petrine så forskrekket på henne før de vekslet blikk og trakk pusten. Det ble stille noen minutter før faren sa: – Vi ville vente til du ble sterkere før vi sa noe. – Både du og sønnen din, la Petrine til og så på Flora med et blikk fullt av smerte og medfølelse. – Bare si det, hvisket Flora, og kjente allerede redselen komme krypende. – Jeg husker at Julie gråt før jeg besvimte. Hva skjedde? Store, fine hus kan også romme tragiske skjebner og mørke hemmeligheter._

Brevet gir Flora et håp om at Ewan likevel er i live, som hun hele tiden har følt. Hun bestemmer seg for å reise til Skottland for å lete etter ham, og med seg på reisen får hun gudfar William. _– Og så lengter man hjem til familien i Norge når man er her, og omvendt når man er i Norge. – Når jeg ser dette foran meg, så skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang skal kunne vende tilbake til Norge. – Hva mener du? – Å, Flora, det er noe jeg ikke har fortalt deg, det har seg slik at..._ Dem man elsker mest, er dem man går med en følelse av er hos oss uansett.

Julie er i Molde. Hun er spent på hvorfor fru Maltesen ville at hun skulle være til stede når testamentet skal leses opp. Bryllupsfeiringen tar en brå slutt når Flora får vite at noen har bortført sønnen. _Ewan nikket og så ut som han konsentrerte seg. – Du har rett. Men jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg hvem det skulle være. Flora smalnet øynene, som om det skulle hjelpe henne å huske. – Eller? Det siste sa hun mest til seg selv. Noe begynte å ta form i tankene, det var noe der som hun burde huske. Noe som var åpenbart._ Når solen går ned for siste gang, da sees vi igjen.

Flora klarer ikke slippe taket i tanken på om det kan ha vært moren som ble sett i Frankrike. Samtidig er hun glad for å være hjemme igjen hos familien på Stormvik. Det er heller ingen tvil om at Julie trenger Floras støtte nå som Iris har flyttet inn på storgården. _Flora kjempet for å holde masken. Hun hadde hørt fra Julie hvilket kvinnemenneske dette var, og var overrasket over at hun befant seg her. – Jeg er Flora, Julies venninne, sa hun høflig. – Hyggelig å hilse på deg, svarte Iris og lot blikket falle på Ewan. Flora følte kulden fra henne, før hun hilste overstrømmende på Ewan. – Så hvor er Julie? Flora så spørrende på Frederik._ Døden etterlater en hjertesorg ingen kan hele, kjærlighet etterlater et minne ingen kan stjele.

Stormens herjinger fører til store tap og bunnløs sorg. Julie tilbringer stadig mer tid på Solgløtt. Hun elsker Frederik, men Iris gjør livet på storgården vanskelig for henne. Hvordan skal hun få Frederik til å forstå? _– Jeg vil prøve å snakke fornuft med henne, og unngå at hun påfører oss mer smerte og skam ved å inngå … noe med den lømmelen der. Det er litt for sent for det, tenkte Julie, men hun sa det ikke høyt. Kanskje var det dette som skulle til for at Frederik virkelig fikk øynene opp for hvor håpløs datteren var? Det største hinderet for at drømmer skal oppnås, er som regel en selv._

Når Flora og Ewan kommer frem til storgården, har brannen allerede overtatt huset. Flora vil løpe inn for å redde ut venninnen, men Ewan holder henne igjen. Men så kommer en kvinne til syne i ett av vinduene. _– Jeg greide det, hvisket hun. – Iris! Flora så sjokkert på henne. – Hvordan kunne dette skje? Hvor er Julie og din far? Det virket ikke som hun enset Flora, hun bare mumlet for seg selv. – Jeg sa at de … de skulle angre, sa Iris før et nytt host gjallet fra den brente kroppen. Så gikk det en rykning gjennom henne, og øynene ble livløse. Det er slitet som gjør at man setter pris på de gode stundene i livet._

Flora har rett i sine antagelser om at Stuart bringer dårlige nyheter. Når Ewan må reise tilbake til Skottland for å hjelpe foreldrene, utnytter Leslie situasjonen. Julie overhører igjen en samtale mellom Andreas og Katrine som gir grunn til bekymring. _– Hvor lenge skal vi holde på slik? Katrines stemme hadde et snev av engstelse i seg. – Så lenge vi kan, sa Andreas. – Vi kan ikke gjøre annet. Ellers må vi bare komme oss vekk herfra. – Og dra hvor? Vi har ingen steder å dra. – Vi finner en utvei, det har vi alltid gjort. – Bare de ikke finner det ut før vi forteller det, da blir det enda verre. Ingenting ble bedre av å tenke det verste._

Hjertet til Flora banker hurtig når de nærmer seg tantens vakre hus. Hun er spent på å høre nytt om Ewan og hans familie, og utålmodig etter å gjenforenes med ektemannen. _Døren ble åpnet, så kom William til syne med et stort smil mens han vinket til dem. – Far! Albert ropte og vinket tilbake. – Bestefar! Will hoppet av hesten, rullet rundt på bakken og sprang mot bestefaren. Flora kunne skimte tanten bak William. Da han bøyde seg for å løfte opp Will, tok tanten et steg mot trappen. I armene hadde hun en bylt som fikk gledestårene til å piple frem hos Flora._ Livet gir oss de erfaringene vi trenger for å hanskes med det.