Til alles store bekymring er det aldri svar å få fra Pål. Det viser seg at leiligheten er tom. Elise oppsøker en klarsynt i håp om å finne ham. Vibekes mann har mengder av verdisaker som ble stjålet under krigen. Han dør brått, og Elvira får med seg Kristoffer for å hjelpe venninnen. _Kristoffer rakte Vibeke hånden og presenterte seg. Hun smilte. "Vær så god og kom inn. Jeg forbereder meg på å flytte." "Det kan ikke være lett. Jeg mener, når man ..." "Sitter i rullestol, mener du?" hjalp Vibeke ham. "Nei, det går ikke uten gode venners hjelp, og Elvira er min beste. Og eneste," la hun plutselig til. "Min mann sørget for at jeg ikke hadde noen venner."_

Magnus er begynt å spille poker uten at Siri vet noe. Han er redd for å bli avslørt. Til tross for at Pål er antatt død, påstår noen at de har sett ham. Elise tror ikke på sladderen, men drar til leiligheten for å lete etter spor. _"Det går rykter om Pål," sa Gunn. "Alle trodde at han hadde tatt livet av seg, men nå har de forandret mening. De tror at han er blitt gal." Elise lyttet med stigende forferdelse. "Jeg liker ikke å være redd når jeg går ute alene om kvelden." "Det har du ingen grunn til. Pål var en snill mann." "Du tror altså ikke at Pål lever?" "Nei, det tror jeg ikke, Gunn."_

Under julefeiringen kommer en gjest som kaster sine øyne på Ragnhild. Han gjør kur til henne rett for nesen på Nicolas, og det brygger opp til amper stemning. Morten og Elise ber de nye naboene, Per og Pia, på middag. Etterpå viser Per dem maleriene sine. _Elise ble stående som lamslått "Hvor har du fått tak i det bildet?" Per lo. "Jeg har malt det." "Etter et fotografi?" "Jeg maler aldri etter fotografier." "Men … Det går jo ikke an?" stotret hun. Morten snudde seg mot henne. "Hva er det, Elise?" "Det er ikke mulig," hvisket hun. "Det er 45 år siden hun døde!"_

DETTE ER SISTE BOK I FRID INGULSTADS BESTSELGENDE SERIE. Elise og Morten var kommet midt ut på brua og stanset for å kikke ned på verksmesterboligen. Blikket gled bort på det lille huset. «Verksmesterboligen vekker gode minner og fyller meg samtidig med vemod,» sa Elise tankefull. «Fordi det var her Johan døde?» «Nei, det tenkte jeg ikke på. Jeg så for meg mors ansikt da vi skulle flytte til verksmesterboligen. I hennes øyne fortonet det seg som himmelen. Og så tenkte jeg på barna mine, både de jeg hadde født og de jeg lånte, slik som Jostein, Evert, Rosalind og Henrik. Jeg satte dem ikke til verden, men ble like glad i dem for det.» Morten åpnet den lille porten for henne, og de skyndte seg ned trappen som var børstet fri for snø og is.