ORKNØYENE 1612 Det er noe spesielt med Maria av Rendall, det har hun fornemmet siden hun var liten. Hun vokser opp som bondejente under beskjedne kår, men i årene hennes renner adelig blod. For å finne sitt hjertes utkårede tyr Maria til morens gamle amulett. Sagnet sier at den som vil bære den, er skjebnens utvalgte. Da mannen med de intense blå øynene velger å legge den rundt halsen sin og lover å bære den for alltid, forstår hun at hun har funnet den rette. Men etter 17 års stillhet blander Marias egentlige far, den forhatte jarlen av Orknøyene, seg plutselig inn i Marias planer. Han har all makt og er vant til å få det som han vil …

Maria er målløs. Hun er, mot sin vilje, blitt trolovet med den avskyelige Patrick Hawcro. Alt i Maria stritter imot. Var hun ikke blitt gitt friheten til å velge selv? Fast bestemt på å følge kjærligheten oppsøker hun Ranald ved den myteomspunne Odinsteinen. Der avgir hun et løfte som viser seg å bli vanskelig å holde, for skjebnen er lunefull og uforutsigbar. _«Far, de kan ikke tvinge meg til å gifte meg mot min vilje.» «Jeg har allerede samtykket til trolovelsen. Du gifter deg med Patrick Hawcro etter høstonna.» Igjen seilte verden rundt henne. Farens ord føltes svikefulle og onde, som dolkestikk i brystet. «Hva har du gjort?» hvisket hun mellom sammenknepne lepper._

Ranald er tatt til fange på Orknøyene. I stummende mørke, i en trang og kald celle, holdes han innesperret i mange dager, og han får knapt vått eller tørt. Da han endelig innhentes til avhør, må han inngå en avtale … Uværet fører båten med Maria, Caithrin og Leeona ut på åpent hav. Bølgene fråder rundt dem, og de har et svare strev med å unngå å bli skylt over bord. Det er en dramatisk, desperat situasjon. Forferdet så hun det voldsomme havet som omga dem. Seksæringen ble sendt ned i dype bølgedaler, og deretter ført opp igjen på toppen. Dette ville ingen ende ta. Det gjentok seg som i et evigvarende duvende, kvalmende og klaustrofobisk helvete. Caithrin og Leeona klamret seg til rekka med skrekkslagne, bleke ansikter.

Det er ikke Marias skjebne å forgå i sjøen – hun skal bli i Bergen og aldri vende tilbake til Orknøyene. For familien hjemme må hun være død, bare på den måten kan hun unnslippe ekteskapet med Hawcro. Mens Leeona forbereder seg på å seile hjem, trygler Maria henne om å holde hemmelig at hun faktisk lever. Er dette et løfte Leeona kan gi? I skuffelse over Marias svik har Ranald blitt med sin fetter George Sinclair til Norge. En skotsk armé skal kjempe på svenskekongens side, og leiesoldatene er på vei gjennom Gudbrandsdalen, intetanende om at en bondehær er under mobilisering, og at et blodig slag er i vente. «Godt folk!» fortsatte lensmannen med sin velklingende, kraftige røst, som presten vel kunne misunne ham. «Det toger en fiende innover Gudbrandsdalen, som snart er fremme i vår bygd! En budstikke har nådd meg fra våre frender i Romsdal at leiesoldater til svenskekongen, et skottefølge, er på vei. Denne fienden har herjet og brent på sin vei.»

James Baikie er i Bergen! Brått ser Maria sin fremtid i Norge falle i grus. Om han lar det bli kjent at hun er i live, er alt tapt, og hun kan gi opp det ørlille håpet hun har om å finne Ranald igjen. Innerst inne frykter hun at han er blant dem som døde i slaget i Gudbrandsdalen, men hun nekter å tro det. Uroen og bekymringene gir henne ikke fred, verken i våken tilstand eller i drømme … Det ulvelignende beistet som jaget etter henne gjennom de mørke stredene og smatt mellom smug for å komme henne i forkjøpet og angripe henne forfra med flekkede hoggtenner, hadde avsindige, ville øyne og utstøtte en hånlig latter. Hun løp som en gal for å komme seg unna, og akkurat idet hun endte opp i en blindgate og sto med ryggen mot veggen, krøket ulven seg sammen og snerret: «Du kommer deg ikke unna, ditt djevelyngel!»

I middagsselskapet hos Skottefruens sønn får Maria sjokk da hun ser Ranald til bords med en annen kvinne. Har han virkelig funnet en annen? Har han glemt henne? Fortvilet forstår Maria at Ranald tror hun har et forhold til James Baikie. Men James vil bare ha betalt for sin taushet, og da Maria ikke vil gi seg hen frivillig, bruker han makt. Mens Maria kjemper febrilsk for å unnslippe, flerrer et skudd gjennom luften, og James faller livløs til bakken … «Vel,» avbrøt Ranald og rettet seg opp. «Nå er det forklart. Du ville leke deg med en intetanende manns følelser før du gikk inn i den kjedelige ektestanden. Ikke sant? Eller kanskje den ikke blir så kjedelig, siden du og denne James Baikie virker å ha et pirrende forhold.» Hun forsto ikke hva han mente. Forsto ikke hvorfor han trodde så sikkert at det var noe mellom henne og James.

Alt synes svart for Maria. Vel har hun unnsluppet giftermålet med den avskyelige Patrick Hawcro og James Baikies krav om lønn for tausheten, men til hvilken pris? Det eneste hun ønsker, er å få gifte seg med mannen hennes hjerte og skjebnen har valgt: Ranald. Med ett står det klart for henne at alt har vært forgjeves. Han vil ikke ha henne, til det har hun såret ham for dypt. Maria kjenner håpløsheten sige på, og hun føler seg veldig alene. Alene og fortapt. «Ranald!» hylte hun mot vinden, som rev og slet i hår og klær. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Jeg hater deg! Hører du? Jeg hater deg!» Men det var ikke sant. Det var ikke hat hun følte. Forbitrelse, ja. Men det var sorgen over tapet av hans kjærlighet som fikk henne til å legge seg langflat ned i den kalde, våte lyngen og hulke. «Skal jeg aldri slippe straffen for min løgn?»

Tofterøy 1613: Maria har sagt ja til Ivars frieri. Han er en god mann, sier hun til seg selv, men inni seg sørger hun over Ranald. Hun er svanger med hans barn og vil gå en ublid skjebne i møte om hun forblir ugift. Ryktene om Ranalds død er overdrevne. Han lever, men det er det ingen hjemme som vet. Han driver i land etter flukten og blir hjulpet av vennlige folk. Alt som står i hodet på ham da han kommer til krefter igjen, er å hevne drapet på Andris – og å finne Maria … «Alt vil ordne seg,» sa Ivar lavt. «Det vet eg.» Hun nikket bare. Hvordan kunne det ordne seg når Ranald var død? Hvordan skulle hun orke å leve etter dette? Hadde det nå vært slik at han hadde vendt hjem og valgt Ulla, fremfor at han lå død på havets bunn – da kunne hun på et vis sett fremover. Men nå …

Mot alle odds er Maria og Ranald gjenforent. Alt burde være bare fryd og gammen, men så lenge Marias egentlige far lever, må han ikke få vite at hun er i live. Det betyr at et liv sammen er et liv uten frihet. Men motbør får de fra flere kanter. John Baikie er overbevist om at Ranald står bak sønnens død i Bergen, og vil få ham til å ta ansvaret. Samtidig er Ulla von Blixen på vei til Skottland for å få hevn over Ranald, og hun er ikke alene. Hun er i et følge med sjørøvere, anført av den beryktede kaptein Jan Mendoza, og han er ute etter sjørøverskatten som Ranald har klart å ta fra ham. «Hvorfor er de ute etter deg?» hikstet hun mot brystet hans, før det gikk opp for henne i all sin gru. «Har det noe med skatten du hentet hos Ellen i Dalmore å gjøre?» Da han ikke svarte med det samme, forsto hun at det stemte. «Jeg har fryktet at denne stunden ville komme,» medga han stille.