De har alltid vært ved vår side. Usynlige, godhjertede, beskyttende. Menneskeslekten har alltid kjent til dem og tidvis akseptert dem. Våre tidligste forfedre i jernalder og vikingtid kalte dem fylgje, fylgia, følgesvenn. Da kristendommen kom, ble de kalt skytsengler. Skytsånd, skytshelgen, skytspatron, beskytter, vokter, englevakt, god fe, guide, leder. Benevnelsene er så mange at man virkelig innser at det dreier seg om et fenomen. I våre dager bruker man helst betegnelsen hjelpere... Da Margit Sandemo oppfordret leserne av et norsk ukeblad til å skrive om sine egne erfaringer med hjelperne, ble resultatet i første omgang drøyt hundre brev. Også mens boken ble skrevet, strømmet beretningene på. Selv om det på ingen måte er noe forsøk på å skrive en vitenskapelig avhandling om fenomenet, overbeviser denne samlingen om at det er noe ved vår side, uansett hva vi velger å kalle dem. De færreste av oss merker dem, enda færre får se dem, men de er der, beskytter og passer på. Vi er ikke alene...