En jente kommer til en tung, grå bygning av stein. Hun har reist langt, på veien har hun kjøpt en fotsid kåpe av rotteskinn, den ligger som en svart foss rundt henne. Det er elever der, hun kommer for sent, rektor ber henne krysse av for hvilke forelesninger hun vil følge, hun faller ikke for noen av dem og krysser av for et malekurs, hun må tenke. Mens hun tenker, skriver hun lange, uformelige dikt om egg og fugler og noe grønt i Melkeveien på en grønn skrivemaskin. En vakker gutt med borrer og kvister i genseren blir nysgjerrig – på hva hun skriver og på henne. Han sier at han liker henne veldig godt, og at han har en kjæreste. Men, sier hun. Hva? sier han. Det heter men jeg har en kjæreste, ikke og. —— Marit Tusvik (født i Høyanger) er en norsk forfatter, dikter og dramatiker. Siste utgivelse er romanen Fleur (2014) på Oktober Norsk Forlag. —— Det humanistiske akademiet var tungt og klumpete som vannmerket på opptaksbrevet. Men vakkert, syntes hun nå da hun sto foran den store steinbygningen. Hun gikk inn. Det summet av stemmer. Hun satte fra seg konfirmasjonskofferten og gikk etter lyden. I peisestua i andre etasje sto og satt mange mennesker, elever, kom hun på. Var hun en av dem? Du kommer ti dager etter skolestart, sa rektor, alle har allerede valgt emne og hvilke forelesninger de vil følge. Jeg var et annet sted, sa hun. Det var langt hit. Hun fikk te. Rektor gikk for å finne noen papirer. En jente med bare armer spurte om det ikke var varmt å drikke te med skinnkåpe inne. Hun ristet på hodet. Den svarte, fotside kåpa hun hadde kjøpt på veien i et militært overskuddslager, føltes allerede som en del av henne. Og den var ikke tung, forklarte hun alle som nå kom og klappet på den, den er superlett, det er fordi det er kanin. Sa hun.