… leketoget i vinduet kjørte og kjørte som det hadde gjort hver jul, og for hver runde var det som om byen, ikke den i miniatyr, men den ordentlige, videt seg ut rundt oss og jeg fikk en anelse om hvor mye jeg kunne få oppleve, ikke bare i denne byen, men i andre byer, i andre land, hvor mange hus jeg skulle få besøke, hvor mange mennesker jeg skulle få møte, hvor langt jeg kunne komme hvis jeg bare ikke lot noe ødelegge for meg. Det er vinteren 1968, vinteren før månelandingen. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er i sekstenårsalderen. Hjemme hos Tove, i treromsleiligheten i åttende etasje i blokken på Bøler, vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet, men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, og moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen, hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien? Tove Nilsen vender her tilbake til miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet er nærmest som gjenskapt i denne boka, Nilsen går inn i et kjent landskap og gjør det samtidig nytt.