Jeg husker draken vår. Aldri skal jeg glemme den morgenen i april da jeg så ham for første gang. Bror min og jeg kom ut i grisehuset for å se på smågrisene som var blitt født den natten. Der lå den store purkemora, og ti smågriser sloss om plassen i halmen rundt henne. Men helt for seg selv, i en krok, stod en liten tynn, grønn drake med sinte øyne. – Hva er det der? spurte bror min, og han var så forbauset at han nesten ikke kunne snakke. – Jeg tror det er en drake, svarte jeg. – Purka har fått ti grisunger og en drake. Og slik var det. Hvordan dette var gått til, kommer vi vel aldri til å få vite ...